Rasepresentasjonen som sto i Hunde Sport nr 10 i 2010. Kilde : NKK Hunde Sport
Rasepresentasjon - AKITA
 

Akita

Akita er en japansk rase

og hans personlighet leder

tankene tilbake til oldtidens

japanere – verdige,

barske, tapre, modige, trofaste,

raske, godhjertede

og vennlige, meget hengivne

og følsomme overfor

sin eier.


En akita...

• er tålmodig og rolig.

• er selvstendig og litt sta.

• er hengiven og emosjonelt

knyttet til sin eier eller sin flokk,

så til de grader at det nesten

kan kalles ”kjærlighet”.

• trenger å være med ”flokken”

(familien) sin og skal ikke stå i

bur hele dagene atskilt fra sin

familie.

• er flink til å lese menneskets

kroppsspråk og mimikk, noe

som blant annet kan utnyttes

ved dressur. Han kan virke lat

og dorsk til tider, men liker å

bruke hodet sitt og trenger

mental stimuli/trening for at

må best om det så bare blir litt

dressur, gjøre noen triks, gå turer

i skogen - gjerne en ny rute.

• ”slår av bryteren” innendørs.

• er en ”stille” hund som sjelden

bjeffer. Isteden har den et

utbredt språkregister; alt fra

det gjespende ”aauorroww”,

”due-kurring”, ”jodle”, grynting

som kan minne litt om knurring

men som egentlig bare er en

koselyd.

• er veldig glad i nærkontakt

og kan stryke seg som en katt

og skyte rygg, eller bare ligge

halvveis opp i fanget ditt, hengende

som en sekk poteter.

• er leken. Blant annet bruker

den frambena som en katt og

kan ”fange” deg når du passerer

ham, for så å smile (med

ekstra skrå øyne, litt lavere ører

og et smil i munnvikene) når

du ser på ham etter at du har

snublet.

Det første inntrykket man får av en akita er enkel

skjønnhet – en naturens skapning. Øynene er

det særegne punktet som skiller de japanske

hundene fra hunder fra Vesten. De har nesten

triangelformede øyenåpninger med dypt plasserte

øyne under tykke øyenlokk. Disse øynene

ser ensomt og rolig på deg, men man kan ane

den glødende viljen bak dem. Dette uttrykket

i øynene er spesielt åpenbart hos de japanske

hundene.

Seighet er et annet trekk hos rasen. Robust som

den er, blir den sjelden syk. En akita kan leve

på enkel føde og er ikke kresen i matveien. Han

kan tilpasse seg både kulde og ekstrem varme

på en utmerket måte. Rolig og hensynsfull av

natur, og en pålitelig venn for sin eier.

Akitaen har fått sitt navn fra sitt hjemsted,

Akitaprefekturet i de nordligste delene av den

japanske hovedøya Honshu. Dette er den mest

representative og største av de japanske hundene.

Velbalansert bygget (en hannhund måler

i dag i snitt 67 centimeter; vekt 35-40 kilo),

antas akitaen opprinnelig å ha vært av middels

størrelse. Tidligere ble den kalt ”Akita Inu”

men da ordet ”inu” ikke betyr noe annet enn

”hund” ble ordet utelatt i rasestandardendringen

på 90-tallet. Det er opprinnelig en jakt og

trekkhund. I dag er rasen spredt over hele

verden, og kan karakteriseres som en allsidig

jakt-, bruks-, og familiehund.

Japaneren sier at han er

“myk i hjertet og sterk i

sinnet.”

Akitaen har også en spirituell betydning i Japan.

Små statuer av denne hunden er en typisk gave

til det nyfødte barnet for å sikre helse, lykke

og et langt liv. De gis også ved sykdom som et

ønske om god bedring. Statuer står også vakt

på mange gravsteiner.

Historikk

Akitaen ble anerkjent som rase av FCI i 1964,

men har en eldgammel historie. Hunden stammer

fra de første immigrantene til Japan for

over 2 000 år siden. Den ble følgesvenn

til

Ainofolket, eller jaktfolket ”matagi”, som

vandret gjennom skog og vulkanområder på

jakt etter bjørn og hjort. Etter hvert som de

slo seg ned i små havner og byer i det nordlige

Japan, ble de også brukt som vakthunder. Her

ble de oppdaget av samuraiene, krigerklassen,

som beundret akitaens mot og vesen og styrken

som øynene utstrålte. De var tause, ble ikke

skremt av bjørn, og hadde en nærmest værbestandig

pels. Dagens akita kan sies å være en

symbiose av det gamle og det nye: han er en

staselig aristokrat, elegant og rolig, samtidig

som det er en hund med røtter til oldtiden, med

jaktinstinktene i behold.

I 1931 ble rasen erklært som Nasjonalmonument

av den japanske regjeringen, men i september

1941 sluttet Japan seg til andre verdenskrig.

Grunnet matmangelen som oppsto, ble det

problematisk å drive oppdrett av så store hunder

som akitaen. I tillegg ble de som ble oppdaget

da de fôret hunder stemplet som forrædere,

derfor ble mange akitaer i denne perioden

avlivet. Mange hunder i Japan ble også denne

gangen rekvirert av militæret, som betalte

dyrt og brukte pelsen som fòringskanter på

sine jakker. Når krigen var over, gjenstod bare

rundt et dusin akitaer. Disse hadde blitt gjemt

unna i utilgjengelige områder i bergene i det

nordlige Japan, av eiere som desperat prøvde

å redde rasen.

Hachiko

Høsten 1923 fødes i Akitaprovinsen en valp som

hadde alle typiske trekk for en akita. Valpen

ble sendt med tog til professor Eisaburo Ueno i

Tokyo, som i lang tid hadde ønsket seg en slik hund.

 Professoren dro hver morgen fra Shibuya- , stasjonen til sitt arbeid. Hachiko fulgte ham

ned til stasjonen, og hver ettermiddag kom han

dit for å møte sin eier. Den 21. mai 1925, da

Hachiko var ett og et halvt år gammel, gikk han

som vanlig for å passe kl. 4-toget. Men denne

dag var hans vandring forgjeves. Det fantes

ikke lengre noen å møte - professor Ueno hadde

gått bort i et hjerteattakk. Her kunne historien

sluttet, men det er nå den starter. Hachiko ble

tatt hånd om av professorens slektninger, men

han glemte ikke sin første eier. Hver morgen

og kveld tok han turen til stasjonen. Dette

holdt på i ti års tid, men en dag i mars i 1935

ble Hachiko funnet død, fortsatt ventende på

at hans eier skulle komme tilbake. Hachiko

ble allerede i sin levetid kjent over hele Japan

gjennom en artikkel i Asahi-avisen i 1932,

og mange dro til Shibuya for å beundre og

kanskje klappe den trofaste hunden. Hachiko

sitter fortsatt og venter i Shibuya - i 1943 ble

det satt opp en statue for å minnes ham. Filmen

om Hachiko, med amerikansk vri og Richard

Gere i hovedrollen, kom ut i 2009. Og har du

ikke sett den, så kjøp/lån videoen og ha lommetørkleet

klart!

Opplæring, familieliv og bruk

En akita er en hund med en god porsjon energi

som den må få lov til å bruke. Den må få mosjon

og noe å bruke hodet til. Den er en livlig

hund utendørs, men rolig når den kommer inn

i huset. En akita kan være ganske aktiv som

valp og unghund. Den må få treffe folk og

andre hunder i oppveksten, og lære normal

hundeoppførsel. Den har en forholdsvis sterk

vilje, og krever en fast, men vennlig hånd under

opplæringen. Japaneren sier at han er “myk i

hjertet og sterk i sinnet”.

Riktig behandling gir en harmonisk og rolig

hund som følger sin eier i tykt og tynt. Fri

oppdragelse egner seg definitivt ikke for en

rase som i voksen alder kan legge en vekt på

30-40 kilo bak sin medfødte vilje.

Rasen er forholdsvis lett å lære opp, og har et

stort bruksområde. I Norge er akita blitt stilt i

lydighetsringen, i agility og som lavinehund,

ved siden av de opprinnelige bruksområdene

som er jakt på klovvilt, som trekkhund og som

kløvhund. Den brukes også som ettersøkshund

på skadet vilt. Trener du lydighet kan det lønne

seg å trene en akita i korte perioder av gangen,

da den ellers kan begynne å kjede seg. Akitaen er

en rolig og spesielt trofast hund, og den knytter

seg meget sterkt til familien. Mot fremmede folk

er den ofte noe reservert. En akita er definitivt

ingen ”24 timers løpegårdshund”. Den må få

lov til å være med i og høre til i familien. En

akita har vaktinstinkt, men i likhet med mange

andre instinkter som rasen har, viser han det

kun ved behov.

Rasen har også blitt brukt til å apportere skutt

vannfugl. Til tross for sin styrke og et tannsett

som kan knuse frosne kadaver, har den en ”myk”

munn når han apporterer. Den overleverer byttet

til jegerens hånd og sikrer at fuglen aldri blir

skadet. Det sies også at akitaer er blitt brukt til

å drive fisk inn i garnene. Et særtrekk ved rasen

er at den bjeffer lite. Som jakthund brukes den

derfor som båndhund, og som ren vakthund viI

den derfor være bortimot ubrukbar. Når den allikevel

finner ut at den skal gi lyd ifra seg, har

den et ganske voldsomt volum. Av naturen har

hunden en skarp luktesans. Imidlertid så virket

dette meget mystisk for japanere i gamle dager.

Selvfølgelig fikk da hundene spille en viktig

rolle, ikke bare i overtro, men også i eventyr.

Stell

En akita trenger en moderat mengde mosjon,

og én times rask tur hver dag holder de fleste
i form.  Det beste er å variere mellom

spaserturer, sykkelturer og skogsturer. Å la den

voksne akitaen få trekke en vogn eller slede

med minstemann i, er en fin måte å kombinere

det nyttige med det morsomme. Den psykiske

mosjonen får den ved å delta i det daglige

familielivet, ved sporing i skogen, eller ved

lydighetstrening.

Akitaens pels er svært tykk og det kan være

vanskelig å få en kam gjennom den. Pelsen

holder seg stort sett ren av seg selv. Uansett

hvor bløt og møkkete hunden blir, faller mesteparten

av alt den har i pelsen av når den

tørker. En god børste egner seg nok best for

å holde pelsen i orden. To ganger i året detter

pelsen av i store mengder, og selv om det er

mye pels som felles, går røytingen meget raskt.

Den tette pelsen isolerer ikke bare mot kulde

om vinteren, den holder også varmen ute om

sommeren. Når andre hunder leter etter skygge,

kan du se akitaen strekke seg ut og nyte sola.

Men husk - alt med måte. Ikke alle akitaer

liker å bade, og enkelte kan se ut som om de

hardirekte vannskrekk.

Helse

En akita blir sent voksen og lever lenge. Normalt

blir den mellom 10 og 15 år. Rasen er lite

belastet med sykdommer og lidelser. Hofteleddsdysplasi

(HD) ligger på under 10 prosent.

De siste årene har stadig flere tatt røntgen av

albuene på sine akitaer, og hittil er det påvist

kun noen enkelttilfeller albueleddsartrose (AA).

Det er tidligere blitt oppdaget noen tilfeller

med Progressiv Retinal Atrofi (øyesykdommen

PRA), dette ble tatt alvorlig i avlsplanleggingen

i et tidlig stadie og er i dag meget sjeldent.

Noen tilfeller av autoimmune hudlidelser og

talgkjerteinfeksjonen SA, magedreining og

kreft finnes også, men de er sjeldne. Årsaken

til den gode helsemessige fremgangen ligger

hos de ansvarsbevisste oppdretterne, samt

raseklubbens minimumskrav til akitaene som

blir brukt i avl.

Fargevarianter

Mange akitaer har rød pelsfarge med hvite

markeringer, ”urajiro”, som er som en lett

make-up på kinnene, bena, halsen, magen og

under halen (omtrent som om de har duppet

potene og hodet i en pose mel). Hunder med

denne fargen anses for å være spesielt vakre.

Den tigrete hunden minner om den sindige

samuraien, og anses for å være særdeles stolte

og verdige. Den hvite akitaen har blitt beundret i

uminnelige tider da fargen symboliserer renhet,

noe som japaneren tillegger nesten religiøse

egenskaper. Fargevariasjonen kommer i tillegg

til inntrykket av verdighet, enkelhet, stødighet

og sjarm. At de forskjellige fargene er rene er

viktige for japanske oppdrettere. Vil man ha

sin hund kun til selskap, spiller fargen ingen

rolle. Kvalitetene på innsiden er ikke styrt av

fargen på pelsen eller pelsens lengde.

Akitaen er

en allsidig hund

som kan brukes

både til agility, jakt

og mye mer.

Norsk Akita

Klubb

Offisielt stiftet i 1985.

Tidligere fantes en

nordisk akitaklubb,

men etter hvert som rasen vokste i

antall meldte behovet seg for en egen

norsk raseklubb. Som samarbeidende

klubb med NKK, med oppgaven å ivareta

rasen i Norge, har klubben et stort

ansvar. Akitaen ble delt i to raser den

1/1 2000, den japanske og den amerikanske.

Forskjellene utseendemessig

ligger til dels i at den amerikanske kan

ha alle tenkelige farger og er kraftigere

enn den japanske.

I Norge er det ca 150 akitaer. I en lite

utbredt rase vil det alltid være nødvendig

å prioritere, og i vår rase blir

hundenes sunnhet og mentalitet lagt

mest vekt på. Det stilles strenge krav til

avlshundene, og med oppdrettere som

følger opp skulle forholdene ligge til

rette for en fortsatt sunn og frisk rase

i framtiden. Før du kjøper valp bør du

forsikre deg om at du har fått kontakt

med en seriøs oppdretter, og ta gjerne

en telefon til raseklubben først. Til hjelp

for oppdretter har klubben et sunnhetsutvalg

som gir råd om avl generelt og

om rasen.

Årets store begivenhet er vår spesialutstilling

i pinsen på Hunderfossen.

Valpehenvisningen er for mange det

første møtet med klubben. Der finnes

oversikt over valpekull, oppdrettere

og øvrig informasjon om rasen. Den

viktigste informasjonskanalen i klubben

er medlemsavisen ”Akita Posten” (4

utgaver pr. år).

Kontaktinformasjon:

Leder: Ingunn Vognild,

ingvog@oppdal.com

Sekretær: Hanne Myrvold,

hannemyrvold@gmail.com

Sunnhetsutvalg: Britt Nyberg,

britt.nyberg@gmail.com

Valpeformidler: Sonja M. Syversen,

sonja.marit.syversen@me.com

Hjemmeside: www.akita.no


Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

06.02 | 12:28

Hei. Vi har ingen planer om valper i 2017

...
06.02 | 12:14

Hei. Planlegger dere med Misaka i 2017? Vi ønsker oss en japansk akita, men de er ikke lett å få tak i.

...
20.05 | 00:47

Ja Trine, de er solgt og flyttet ut fra oss.

...
19.05 | 23:33

Hei

Har dere solgt valpene?

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE